INNLEGG NUMMER 300! + Jeg forlater Blogg.no.

Min siste dag på Blogg.no.

Jeg har planlagt en stund å gi opp Blogg.no som bloggeplattform, og heller ta steget over til eget domene. Overgangen er like rundt hjørnet.

I morgen, 16. mars, er det nøyaktig to år siden jeg opprettet denne bloggen og skrev mitt første innlegg her, og tilfeldighetene vil ha det til at jeg kommer til å legge ut blogginnlegg nummer 300 som både en feiring av toårsdagen, flyttingen og at det blir det siste innlegget. God timing. Dette er altså denne bloggens innlegg nummer 299. Og jeg kommer til å legge ut nummer 300 klokken 00:00 i natt, med mindre noe går ad undas. Samtidig kommer det første innlegget på det nye domenet.

Jeg har allerede satt opp et fint "hjem" på domenet mitt, og ser veldig frem til å komme ordentlig i gang med skrivingen der. Jeg håper virkelig at så mange som mulig av dere "blir med meg hjem" også, og ikke bare lar meg gå i glemmeboken fordi jeg slutter med denne bloggen her på Blogg.no. Det hadde vært snufs. Det blir nok mer upraktisk for dere som skal fortsette som Blogg.no-brukere om det skulle være lyst til å skrive kommentarer på noe av fjaset jeg kommer til å skrive, men jeg tror det blir verdt det ekstra bryet. For det blir en interessant blogg, vil jeg tro.

Kveldens innlegg, eller nattens, teknisk sett, blir også interessant. Et av mine mål var at det skulle bli et lærebokeksempel på hvordan man avslutter en blogg. Det skulle også oppsummere de fleste aspekter av min bloggevirksomhet her, og tydelig forklare hvorfor jeg flytter. Siden jeg har mast en del om innlegg nummer 300 og hvor mye jeg har jobbet med det nå i det siste har noen spekulert i om jeg med vilje har skapt hype, kun for å stille opp med et sant antiklimaks når det endelig er på plass, som at innlegget består av en kort setning eller noe. Det gjenstår å se, man kan bruke mye tid på å få til den perfekte setning, selv om den er aldri så liten. Jeg kan iallefall si så mye som at selv om jeg jobber med hemmelige ting (har jo laget noen tegneseriealbum som ikke har blitt offisielt annonserte før ganske langt uti prosessen), så liker jeg kunne nevne at jeg holder på med disse hemmelige tingene. Det er nemlig ikke så motiverende å jobbe i time etter time etter time med noe som er ment for et publikum, og ikke kunne få tilbakemeldinger på det underveis. Derfor er det kjekt å kunne si "jeg jobber med innlegg 300, det blir tøft" for å i det hele tatt få utløp for det, lette mitt hjerte. Og om noen sier "oioi, innlegg 300 høres bra ut, ser frem til det" holder jeg motet oppe.

Noen har gitt uttrykk for at de har riktig høye forventninger også. Det gleder meg, tanken på at jeg har såpass dedikerte lesere med tiltro til meg er overveldende, og jeg bøyer meg i støvet for dem. Men jeg oppfordrer likevel om å ikke forvente for mye. Selv om det er en mulighet for at jeg innfrir, så er det større muligheter for at jeg ikke gjør det. Forventninger har en tendens til å bli litt for høye til at noen som helst kan innfri dem. Så slapp av. Det blir et ganske bra innlegg, om ikke annet, og selv om jeg synes det blir et av de beste på hele bloggen og at avslutningen ikke kunne vært gjort på en annen måte, så er det opp til alle og enhver å være uenige med meg. Men om jeg er heldig blir de fleste fornøyde, og om jeg lykkes fullt ut får innlegget en slags "wow"-faktor som får folk til å skrive "haha, sjekk dette" og linke opp til innlegget til vennene sine på Messenger og denslags, og en kjedereaksjon derfra som gjør at bloggens svanesang blir lest av mange, og jeg dermed får mange "konvertert" over til å følge den nye bloggen. Om noen velger å gjøre det, tusen takk, men jeg forventer det selvsagt ikke.

Jeg kommer uansett ikke til å la finalen og flyttingen gå upåaktet hen, det skal markedsføres ganske kraftig. Jeg kommer for eksempel til å sende god, gammeldags SPAM til alle i min venneliste på Blogg.no, og den har jo blitt på rundt 300 mennesker og noe. Det blir et koselig avskjedsbrev hvor jeg takker for meg og linker til det siste innlegget og den nye bloggen, i tilfelle noen vil følge med videre. Så, morgendagens statistikk blir forhåpentligvis grei, og dermed blir avskjeden morsommere for meg, gjennom å vite at mange har fått det med seg. Beklager spammingen på forskudd!

Før jeg runder av mitt siste innlegg skrevet i "realtime" (altså skrevet her og nå på sparket, og ikke puslet med på forhånd i lengre tid, som med innlegg 300) vil jeg oppfordre alle som har mulighet til det til å følge med på bloggen her ved midnatt i kveld, og deretter på den nye bloggen. De som vil følge den nye bloggen gjennom Bloglovin' kan gjøre det allerede nå ved å trykke her, i går gikk den fra å ha 16 følgere til å få 26. Kan økningen være god i dag også? Det finnes også en Facebook-side hvor jeg linker til alle nye innlegg fortløpende, og maser om alt annet dagen lang. Den nye bloggen kan forhåndssjekkes her, men første innlegg kommer ikke før ved midnatt. Skitt, jeg er gira.

Men nå er det cirka 10 og en halv time til jeg må ha fullført blogginnlegg nummer 300, siden det skal publiseres da. Jeg vil gjerne bli ferdig med det i god tid, sånn at jeg kan bruke resten av kvelden på å slappe av, se NRK1 og lage tegneserier. Men det går nok bra, jeg har svært lite igjen, fikk gjort mye i helgen.

Så... det var det? Jeg håper vi snakkes igjen i kveld, i morgen og for all uoversiktlig framtid.

Dette blir... episk.

Dagens outfit 5:

DETTE er svakt. Jeg skulle skrive noe fornuftig, men jeg er for giddalaus. Dette outfitbildet er litt over to år gammelt, omtrent. Snakkes i morgen!

Kjøllinggrut!

Yf neaf, for en mettende middag. Kyllinggryte. HVORDAN SKAL JEG FÅ KONSUMERT ALL SJOKOLADEN JEG HAR LIGGENDE NÅ, LIKSOM. I løpet av de neste 20 timene skal jeg forresten sove eller ha sovet. Det er planen.

Jeg har også spilt av to sesonger av den altfor gode britiske serien Peep Show via YouTube fra PS3-en min, og begynte akkurat nå på den tredje. Sånn mens jeg har holdt på med andre ting, som tegning, skriving, spising, surfing og så videre. Det er ikke så brutalt som det høres ut, britiske serier har en tendens til å ha kun seks episoder i hver sesong, og det gjelder denne også. Sjuende sesong kommer i høst. Det blir både morsomt og smertefullt, smertefullt fordi humoren baserer seg på syyykt pinlige situasjoner, og som blir enda verre fordi rollefigurene har en stygg tendens til å gjøre vondt verre. Og det verste er hvor gjenkjennelig en del av situasjonene er. Huff.

Jeg gikk dessuten ut uten jakke for første gang på lenge i dag. Vårtegn! Deler av plenen ute her er synlig og greier. Jeg tror snart sykkelen skal få seg litt action igjen også. Men det er vel ikke utenkelig at snøen snart kommer tilbake igjen, det er jo typisk. FAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEN.

Herrekrøstus, jeg er mett og er surrete etter å ha glant, tegnet, skrevet og regelrett kuket i hele dag. Legger jeg meg nedpå nå kommer jeg til å sovne og våkne igjen klokka to, for så å være oppe hele natta. Men det får bli min skjebne. Etter at jeg har tisset. Slurghf.

Innlegg 297 sløst bort. Three to go.

He's super bad. He's OUTTA SIGHT.

Jeg vegrer meg for å bruke lang tid på å dikte opp fantastiske tekster på denne bloggen, nå som jeg straks flytter virksomheten over til blogg på eget domene. Kjedelig å bruke opp de beste idéene her og ikke ha noe smart å skrive på den nye, liksom. Men samtidig skal denne bloggens siste svanesanger være ganske ålreite også, synes jeg. Derfor jobber jeg flere timer daglig med det som skal bli blogginnlegg 300, og må bruke hele helgen på å gjøre meg ferdig. Det blir hardt, men det blir også bra. Leaving Blogg.no on a high note, liksom. Jeg har vel sagt flere ganger allerede at jeg personlig mener blogginnlegg 300 blir blant de beste innleggene på bloggen noensinne, om ikke DET ALLER BESTE. Dette fordi jeg synes det oppsummerer alle aspekt av min "karriere" her på en fin måte, og fordi det er annerledes og likevel "in-character". Det blir ikke et dypt innlegg. Det blir ikke filosofisk. Det blir ikke tårevått. Men det blir riktig.

Dette er blogginnlegg nummer 296, og jeg har kun tre innlegg igjen mellom dette og nummer 300 på å skrive noe bra. Dette innlegget regnes ikke som bra, det er altfor meta til det. Men meta er greit nå som fokuset må rettes mot å lage en god finale og tenke på alt det episke som skal skje på den nye bloggen etterhvert. Jeg håper uansett ikke at både innlegg 297, 298 og 299 skal bli metainnlegg der jeg snakker om hvor hardt nummer 300 skal bli, men jeg ser i det minste for meg at 299 blir et slags "nå pakker jeg sakene mine og gjør meg klar til å dra, stikk innom innlegg nummer 300 litt senere og ønsk meg god tur og lykke til på nye eventyr", samt en oppfordring til at leserne selv pakker snippesken og blir med på epikken.

Men det får være nok metaskriving for nå. Jeg har et trehundrede innlegg å kjøre på videre med. Og apropos kjøre på:

Lenge siden jeg har brukt bilder i bloggen nå. Her kjører jeg hjem fra jobb i sommer.

TUUUT!

Eplesjonglering/fillermateriale DX.

Skitt, at jeg begynner å bruke YouTube-kontoen min til å legge ut ting på kan være ålreit med tanke på mitt egne domene og at jeg kanskje bør begynne å revurdere hvordan bloggingen min skal fungere. Hva tror folket?

Noen milliarder nerder.

Jeg er en nerd. Mulig du er det også.

Definisjonen av en nerd er "en person som er over gjennomsnittlig interessert i noe". Det vil si at selv sminkehorene på Blogg.no er nerder, på sitt felt. Folk flest har likevel en tendens til å bruke begrepet om mennesker med stor interesse for ting som PC, data- og TV-spill, tegneserier, fantasy og science fiction, rollespill, japansk kultur... og mye annet. Gjerne flere av dem samtidig. Og det er den typen nerd jeg skal sette i høysetet her.

Planeten består av nerder, om vi skal gå ut fra den opprinnelige definisjonen. Folk flest er mer interessert i noe spesifikt enn i andre ting, det seg være "sosialt aksepterte" ting som sport, motor, kunst, musikk, film, romaner, håndverk, sosialisering, matlaging, politikk, seksuell omgang, dyr, luftfart, universet eller noe helt annet. Her er det en uendelig katalog å liste opp fra. Men mye tyder på at planeten, i årene fremover, i økende grad vil befolkes av den mer kjente definisjonen av nerder.

Først og fremst kan man nevne at barn introduseres for dataverdenen stadig tidligere i livet. Dette er et resultat av at dataverdenen integreres mer og mer i samfunnet. Man klarer seg ikke uten datamaskin og tilgang på Internett nå lenger, nærmest. Jeg har hørt eksempler om studenter som får spesifikk studieinformasjon eksklusivt via Facebook. Det å ha tilgang på Internett, og selv det å ha brukerkonto på Facebook - det er det som forventes av dagens samfunn. Det er ingen tvil om at de digitale mediene er kommet for å bli.

Så, selv om barna ikke nødvendigvis kommer i gang med studier eller Facebook i løpet av sine første leveår, introduseres de for datamaskiner og lignende på andre måter, gjennom for eksempel dataspill og nettsider myntet på barn. Innholdet er uskyldig nok, men det som er sikkert er at barna lærer hvordan de bruker datamaskinen. Jeg vil gå så langt som å si at datamaskinen om noen år, om ikke allerede den dag i dag, fyller rollen TV gjør/gjorde for bare noen år siden.

Dermed sier vi at barn blir teknisk anlagte fra starten av. Og her begynner snøballen å rulle.

Jeg ser at mine foreldre og den generasjonen der er flittige forbrukere av TV. Jeg tror dette kommer av at TV for alvor begynte å gjøre sitt inntog da de vokste opp. Og siden de har vokst opp med TV var de ikke helt fremmede for datamaskiner da de noen tiår senere begynte å bli allemannseie. Men om vi tenker en ekstra generasjon tilbake ser vi at menneskene i den kategorien gjerne har forståelse for TV, men ikke så mye av det som kom etter det. Selvsagt er det unntak, men generelt er TV en endestasjon der. Begynte de å bli for gamle til å sette seg inn i stadig mer avanserte fenomener?

Mye teknikk og mange taster er ofte avskrekkende for de som ikke er vant med det fra før av. Se på TV-spill, for eksempel. Mange ikkespillere blir overveldet av antall knapper på spillkontrollen, og holder seg derfor unna. Trenden akkurat nå er færre knapper og mer bevegelsesstyring, og det fremskynder prosessen litt ved at mange ikkespillere faktisk bringer spill inn i livene sine. Ikke i like stor grad som de som er litt mer hardcore kanskje, men de gjør det i det minste, og da kan deres barn lettere få tilgang på spill og eventuelt utvikle interesse for det.

Med andre ord, grensene viskes gradvis ut. Samfunnet kan ende opp med å bli mer helstøpt. Det utvikler seg i en forrykende fart, ja, men jeg tror forskjellene mellom generasjonene kommer til å bli like radikale fremover. Tenk for noen hundre år siden, for eksempel. Fantes uttrykket "ungdommen nå til dags" på den tiden? Jeg er for lat til å sjekke kilder, men sånn generelt har jeg inntrykk av at det ikke var like utbredt med ungdomsopprør på den tiden, og at barns oppvekst ikke var spesielt forskjellig fra foreldrenes oppvekst, og deres foreldres oppvekst igjen. Utviklingen gikk ikke fullt så fort da som den gjør nå, og de siste hundre årene har praktisk talt vært en drastisk akselerasjon hvor hver generasjon blir født til høyere hastigheter enn den forrige, og det virker som at mange voksne sliter med å henge med i svingene på hva ungdommen sysler med. Men jeg tror at det om noen generasjoner igjen ikke er sånn at de voksne sliter med å henge med, for da er alle så vante til at utviklingen går fort i alle retninger, og lettere klarer å sette seg inn i alt det nye. Og selv om teknologien blir mer avansert tror jeg ikke at brukergrensesnittene blir så mye mer avanserte enn de er nå. Godt mulig de blir helt annerledes mot hva vi klarer å forestille oss fra dagens utgangspunkt, men de skal likevel være brukervennlige, til en viss grad iallefall.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg om det å dele interesser med andre, så har enkelte interesseområder en tendens til å gå litt hånd i hånd. Som med den "typiske" nerden som liker tegneserier, data, rollespill og hele pakka. Og for å ikke ignorere snakkisen om genetikk fra NRK-programmet Hjernevask, så kan genene ha noe med saken å gjøre, og ikke bare miljøet man vokser opp i. Men sant, om man tenker at det å være teknisk anlagt i fremtiden blir en mer og mer ettertraktet kvalitet i jakten på en partner, vil ikke det føre til at flere og flere "typiske" nerder (som har genene på plass) formerer seg, gjerne med hverandre, og skaper flere mennesker med anlegg for "nerdete" aktiviteter? På samme måte som at "stygge" mennesker i teorien vil bli utryddet, fordi de har litt vanskeligere for å videreføre de "stygge" genene sine og det dermed til slutt vil være bare "pene" mennesker igjen. Klart, kombinasjonen av genene til to "pene" mennesker blir ikke nødvendigvis alltid et skolebokeksempel på skjønnhet hos deres barn, men teoretisk sett kan det i stor grad bli sånn i fremtiden. Begrepet "stygg" om mennesker forsvinner nok aldri da, men fremtidens "stygge" er sikkert nærmere skolebokeksemplene på skjønnhet enn nåtidens "stygge". Dette er bare teorier, selvsagt, og det er sikkert lett for mange å si at 'utseende betyr ikke noe for meg, jeg bryr meg om personligheten, og ikke noe annet!'. Men når tendensen allerede er at "typisk" attraktive mennesker får seg mer seksuell omgang enn andre sier det seg selv at de med ekstraordinær personlighet også vil være attraktive til slutt, med mindre den gode personligheten dør ut med de "stygge", noe jeg tviler på, da det allerede er mange attraktive mennesker med god personlighet, og definitivt mange mindre attraktive mennesker med forferdelig personlighet. Man fomerer seg heller med en "pen" person med dårlig personlighet enn en "stygg" person med dårlig personlighet. Og om man er for prektig til å gjøre det med en eneste en av dem, da dør man ut selv, og evolusjonen fortsetter i en "pen" retning.

Så, kombinert kan man anta at fremtidens nerder gjerne er "pene". Begrepet "nerd" oppfattes kanskje heller ikke på samme måte som i dag, siden mye tyder på at "alle" i fremtiden er "nerder". For å snu det hele på hodet kan det hende det er de mest ekstreme friluftsmenneskene som kalles nerder og har lavest sosial status, om noen år. Men det er kanskje litt i overkant, og jeg tror som sagt det blir litt mer helstøpt i fremtiden. "Alle" er nerder, men såkalt sunne interesser blir nok også ivaretatt, og med utviklingen av teknologien kan trolig mye av nerdevirksomheten flyttes ut i en friluftssetting. Tenk deg en slags blogger med en superpraktisk og enkel iPad-lignende sak som tåler allverden, og som han går på fjellet og fotograferer storslåtte 3D-bilder med og publiserer på sidene sine gjennom en superforbedret versjon av Internett som er tilgjengelig absolutt overalt. Mye av grunnen til at dagens "typiske" nerder generelt sett anses som noen sjuskete fyrer som sitter innelåst på rommet sitt hele dagen er vel at dagens mest elskverdige teknologiske produkter helst ikke bør slepes med overalt til stadighet. Slepe en stasjonær datamaskin opp en fjellskrent, liksom. Men fremtiden er portabel så vel som stasjonær, så jeg mistenker at muligheten til å ta den riktige teknologien med seg overalt på en praktisk og trygg måte kommer til å bety svært mye.

Teknologiens voksende plass i samfunnet gir de "typiske" nerdene en viktigere rolle. De "typiske" nerdene blir stadig mer attraktive, og det blir derfor enda lettere for dem å videreføre genene sine. Forskjellene fra generasjon til generasjon viskes ut, til tross for at teknologien fortsetter å utvikle seg. "Alle" vokser opp med spill, data og andre digitale verktøy som viktige aspekter av hverdagen. Til slutt består planeten av noen milliarder nerder.

Er dette utopia? Personlig synes jeg det høres spennende ut, men hva mener dere andre om dette? Formulerer jeg meg som en dust på enkelte (eller alle) områder her? Innspill ønskes. Jeg har garantert glemt noen punkter jeg tenkte på da jeg satte i gang å skrive dette også, teksten ble lengre enn først antatt, og innspill fra dere som leser kan kanskje minne meg på disse.

Jeg er dessuten en av de (få?) som har troen på menneskehetens fremtid. Kanskje naivt, men jeg trives bedre med mitt eget liv om jeg tenker at alt går fint og flott etter at jeg selv er ute av spill. Og teknologien og utviskingen av generasjonskløftene KAN jo føre til mer fred i verden, da det muligens er lettere å føre fornuftig dialog med gjensidig forståelse for hverandre. Eller det kan bli mer krig. Uansett, dette vet vi ikke. På samme måte som jeg ikke vet om alt jeg har rablet ned i hele denne teksten blir virkelighet, når alt kommer til alt. Det er bare antydninger.

Hva om tredje verdenskrig blir en skikkelig fanboykrig mellom Nintendo-, Sony- og Microsoft-fans? Det kunne jeg faktisk tenkt meg å se.

Pinnehagen.

Faen ass, vinterferien er slutt, og så er det fortsatt vinter her i Bergen. Til en viss grad. Ser det drypper fra taket, og om jeg ikke tar feil er det meldt en del regn fremover. BRA! Snøen kan suge, savner faktisk regnet nå. Med null snø og heller noe regn istedet går det iallefall an å traske frem og tilbake over brua uten å føle at man har gått på fjelltur, på grunn av hvor belastende ujevnhetene i snøen og isen blir på føttene i lengden. Vel, jeg blåser det opp en smule, men det er uansett greiere om det blir mulig å gå gjennom hagen uten å krype gjennom en lang snøtunnel.

Og det er mulig å dra ut SYKKELEN igjen, for pokker. Den har ikke fått noe love siden i fjor, stakkars. Nå står den i kjelleren og gosser seg. Typisk sykkelen.

Kan meddele at dette faktisk blir blogginnlegg nummer 293. Nummer 300 nærmer seg altså med stormskritt, og jeg er nesten litt redd for at jeg ikke skal rekke å ha det klart i tide. Men jeg pusler litt med det hver dag, så det går nok. Fysisk langt blir det iallefall, men svært kjapt å lese til tross. Det er selve arbeidet som tar tid når det kommer til slikt. Uansett blir det verdt det, jeg er meget fornøyd med hvordan det ser ut så langt. Det blir den beste svanesangen på en blogg noensinne.

Oppvasken har hopet seg opp den forhenværende uka også. Faen ass. Noen bør donere en kvinne til meg, som kan bo på kjøkkenet. Det er jo tross alt kvinnedagen.

Love interest.

Beste begrepet ever.

Men altså. Noe jeg har bitt meg merke i er at livet og hverdagen er litt mer spennende når man har et godt øye til noen. Litt artigere. Lurer på hvor mange kunder jeg var forelska i da jeg jobbet på Bunnpris, for eksempel, selv om det kanskje ikke teller på samme måte som den SERIØSE ungdomsforelskelsen man hører om. Den pleier å være intens, iallefall.

Med en utkåret kobles absolutt alt i livet til vedkommende. Hver gang man går en tur ut er man klar over at det kanskje er en ørliten sjanse for å treffe på den personen. Når man sitter alene og ser en film kan det hende man tenker seg at man ser filmen med den personen i armkroken. Når man runk... når man skal til å sove forestiller man seg at man har sin utkårede ved siden av seg, og alt er harmoni.

Sant, det er ikke bare fryd og gammen heller. Tenk om man finner ut at denne love interesten har en egen utkårede, som ikke er deg. Da blir man emo. Snufs.

Men likevel, når man ser stort på det, så er selv negative opplevelser med på å gjøre hverdagen mer spennende. Nedturene får oppturene til å smake søtere. Balanse.

Opplevelsen av å være heit på noen forandrer seg stadig. Fjortiskåthet er noe radikalt annet enn et dypt, gjensidig forhold mellom to 30-åringer, etter det jeg har skjønt. Selv om sistnevnte kanskje er mer Hollywood-aktig enn realistisk vil jeg fortsatt tro at den er oppnåelig. Men jo, opplevelsen endrer seg etterhvert som man modner, og jeg merker selv at jeg utvikler interesse for kvinnelige medmennesker på en annen måte enn i tidlige tenår. Som 16-åring med snill pike i klassen var alt blåst opp til å handle om liv og død, kun om denne ene personen. Det var, mildt sagt, episk. Men sånn den dag i dag er det mer at jeg forelsker meg LITT i nesten alle. Sånne vanlige typer alle kjenner til, som hun i kassa på butikken, hun på studiet, hun som sitter ved siden av på bussen og så videre. Egentlig er jeg glad for det, det ble litt FOR episk å konsentrere seg kun om én person i mine yngre dager. Nå er det litt sånn "jæh, det hadde vært kult om jeg plutselig ble supergod venn med vedkommende og vi fant ut at vi hadde mye til felles, som at begge satt nakne i samme seng og sånn, men det skjer nok ikke, og egentlig er det ikke så farlig det heller". Litt likegyldighet.

Likevel. Selv likegyldige meg treffer på interessefremkallende ungpiger jeg rangerer som mer ideelle enn noen andre av de interessefremkallende ungpigerne, når det er snakk om hvem jeg selv tror at jeg kunne fungert i samspill med. Og da blir det som en slags mellomting av 16-årig fjortisforelskelse og posttenåringsinteressevidspredelse (fantastisk ord). Interessen er der, gleden over å leve livet med den personen i tankene til enhver tid og når man run... spiser, driter, sover og dusjer, men samtidig klarer man å holde beina plantet på jorda og være klar over antall fisk i havet, og at løpet aldri er kjørt.

Det er en fin mellomting, og for øyeblikket trives jeg med den.

Nå skal jeg legge meg og runke.

Villbassen.

Det var en gang en villbass,

med kjempelang tissetass.

En dag skulle han på hyttedass,

med seg tok han et flyttelass.

På hyttedass fant han litt fitteflass,

og han puttet det i et lite glass.

"Dette var en vittig plass",

tenkte vår kjære villbass.

Les mer i arkivet » Mars 2010 » Februar 2010 » Januar 2010
Eirik

Eirik

20, Bergen

Det var en gang en glad gutt som het Eirik Andreas Vik. Han kommer fra 1989, men har nå havnet i Bergen. Han lager tegneserier. Han skriver også denne bloggen, som overgår alt du har lest før. Han elsker dessuten at du sender mail til eirikvik-man@hotmail.com.

Norske blogger Blogglisten bloglovin - lengden på tissen min i kilometer.
Eirik Avvik on Facebook

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits